Lidelse for perfeksjonisme i Darren Aronofskys ”Black Swan”.

februar 10, 2011 § Legg igjen en kommentar

Natalie Portman i Black Swan (bilde fra Twentieth Century Fox Norway)

Natalie Portman i Black Swan (bilde fra Twentieth Century Fox Norway)

Black Swan er Darren Aronofskys femte spillefilm og til nå hans definitive hovedverk. Historien om ballettdanserinnen Nina er hjerteskjærende, intens og skummel. Aronofsky tar igjen et fast grep rundt det han har spesialisert seg på, nemlig personlig lidelse for å oppnå en slags perfeksjonisme. Og med Black Swan oppnår Aronofsky selv et tilnærmet perfekt filmspråk.

Filmen omhandler den skjøre ballettdanserinnen Nina (Natalie Portman) som danser for et profesjonelt balletthus i New York. Nina lever for dansen. Hun bor hjemme hos sin manipulerende mor som grunnet svangerskap med Nina aldri fikk sitt store gjennombrudd som danser. Denne feilen vil ikke Nina gjøre. I anledning den kommende sesongen ønsker den ledende koreografen Thomas Leroy (Vincent Cassel) å presentere sin tolkning av Tsjaikovskijs Svanesjøen. Det spesielle med Svanesjøen er at hovedrollen både danser den hvite og den sorte svanen. Den skjøre og uskyldige, samt den onde og forførende. Nina prøvedanser til rollen og får den. Rollen legger grunnlaget for den intense og grusomme veien Nina må gå for å oppnå perfeksjonisme.

Aronofsky har tidligere laget filmer som Pi (1998), The Fountain (2006) og The Wrestler(2008) som dyrker samme fokus på kroppslig forvandling. Som Black Swandreier disse filmene om en streben etter perfeksjonisme. Hovedkarakteren må som oftest gjennomgå en prosses for å nå dette målet. Og kroppen står som det mest sentrale verktøy i forvandlingen.

Natalie Portman i Black Swan (bilde fra Twentieth Century Fox Norway)

Spesielt for Black Swan er at den i større grad tilnærmer seg undergrunns-sjangere som giallo og erotisk thriller. Dette kommer tydelig frem i filmens estetiske ytre og overpompøse indre. Det håndholdte kamera svever etter Nina og gjør at vi i større grad får muligheten til å ta en del i handlingen og opplever det Nina ser og føler. De snuskete kameraføringene har paralleller med giallo-filmen som er kjent fra Italia gjennom blant annet Dario Argento og Mario Bava.

Aronofsky opprettholder en svettefremkallende intensitet som i siste akt eksploderer. Natalie Portmans skildrer rollekarakteren Nina på et svært komplekst vis som i høy grad appellerer til tilskuerens sympati og medfølelse. Sammen trekker Aronofsky og Portman oss så langt ned i ballettens underverden og menneskets psyke at vi gaper etter luft. Kroppen til Nina blir kun et slags essensielt fartøy for at hennes psyke skal oppnå sitt mål om perfeksjonisme.

Natalie Portman og Vincent Cassel i Black Swan (bilde fra Twentieth Century Fox Norway)

Det er lett å henge seg opp i karakteren Nina, men Thomas, Lily (Mila Kunis) og hennes mor Erica (Barbara Hershey) er alle godt spilte og viktige karakterer for handlingen. De danner sammen et utrygt og sårt bur rundt Nina som er med på å skape mye av handlingens grunnmur. Thomas er den usympatiske egoisten som ikke vil oppnå annet enn en perfekt forestilling og en liten affære med hovedrollen på kjøpet. En slaskete klisjé som vrir kniven rundt i såret om han må. Den kule Lily utfordrer Ninas sjalusi og gir henne grusomme hallusinasjoner som biter i brystet til tilskueren. Verst av de alle er den manipulerende moren Erica, som minner om moren til pianolæreren Erika (Isabelle Huppert) i Michael Hanekes Pianolærerinnen (2001). Barbara Hershey mestrer rollen som kontrollerende mor mesterlig.

Også på lydsiden viser filmen krefter. Clint Mansell, som er Aronofskys faste komponist, bidrar med essensiell musikk i de mest gåsehudfremkallende øyeblikkene. Når filmen allerede er så pompøs i sitt utrykk er det på sin plass at også musikken er det. Idet hovedtema, som for øvrig er tatt fra den originale Svanesjøen og bare lett bearbeidet avMansell, øker sin kraft er det bare å holde fast.

Med sitt lille, men velspilte karaktergalleri, dramatiske musikk og sitt sikre formspråk har Aronofsky skapt en psykologisk thriller i mesterklasse. Selv Brian De Palma kunne ikke gjort dette bedre. Det at filmen drar alt såpass langt, men på et selvsikkert vis skaper en integritet det er vært å anerkjenne. Forhåpentligvis får også Aronofsky denne anerkjennelsen han så vel fortjener. Det er ikke umulig at dette blir hans hovedverk også etter at hans karriere som filmskaper er over.

Darren Aronofsky ved IMDB.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

What’s this?

You are currently reading Lidelse for perfeksjonisme i Darren Aronofskys ”Black Swan”. at trulsfoss.

meta

%d bloggere like this: